Både den ikoniske duffelcoaten og cabanjakken bærer på utrolige historier fra fortiden. De har holdt stand som populære faste innslag i garderoben vår i dag og har overlevd tiår med trender og endring. De er en konstant. Mange herreplagg ble født ut av uniform: chinos, flyjakker og ørkenstøvler, for å nevne noen. Men hvordan har duffelcoaten og cabanjakken klart å gå fra å være en øynasjons uniform til å bli en global moteklassiker?
Klærne våre har en helt egen evne til å samle oss og uttrykke en felles identitet som gjør oss gjenkjennelige for både venner og fiender. Uniformen har denne egenskapen, samtidig som den tjener mer praktiske formål. Duffelcoaten ble tatt i bruk av Royal Navy på 1880-tallet og ble snart båret av sjøfolk og offiserer om hverandre, et enestående uniformsplagg som samlet mennesker på tvers av gradene, slik at de tjenestegjorde og fremsto som én. I 1945 ble duffelcoaten båret både i Royal Navy og i den britiske hæren, og feltmarskalk Bernard Law Montgomery ble regnet som opphavsmannen til den utviklingen.
Duffelcoaten var romslig, laget av grov ull med stor hette og store lommer og den ikoniske festingen med jutetau og knebler, og alle disse designelementene tjente et viktig formål for den som gikk i den. Den oversized fasongen gjorde at en full uniform, inkludert jakke, kunne bæres komfortabelt under. Den grove ullen beskyttet bæreren selv i antarktisk klima, og de store lommene og knebellukkingene var lette å håndtere med hansker på.
Cabanjakken deler mye av duffelcoatens uniformsarv. Den ikoniske, dobbeltspente cabanjakken med store slag har en uklar begynnelse, med en rekke mulige opphav som går tilbake til rundt 1720-årene. Også denne frakkens fortid er maritim, med nederlandske, britiske og amerikanske sjøfolk som gikk i cabanjakke gjennom hele det 18. og 19. århundre. Sjøfolk som steg i gradene, gikk over til en «bridge coat», en lengre versjon av den klassiske, kortere cabanjakken. Den ble utelukkende båret av offiserer, og med epåletter i tillegg. Identitet spiller igjen en rolle i dette uniformselementet, men i motsetning til duffelcoaten var dette mindre et allment plagg og mer en måte å vise status på: å samle mennesker, bare på en annen måte.
Duffelcoaten og cabanjakken ble raskt symboler på standhaftighet, på å nekte å gi seg i møte med både bokstavelige og metaforiske stormer. Det betydde mye for forbrukerne i et usikkert etterkrigs-Storbritannia, og det betyr utvilsomt mye for folk i dag, når vi står overfor nye utfordringer som klimaendringer og motens påvirkning på dem. Vi ser etter plagg som er bygget for å vare, laget av gjennomtenkte stoffer i et snitt og en farge som ikke går av moten, plagg som blir en fast del av garderoben, pålitelige og til å stole på uansett trender.
Duffelcoatene og cabanjakkene våre er nettopp dette. Praktiske og allsidige, men fremfor alt fortsatt i stand til å samle mennesker, fra en øynasjon til hele verden.
